Drøm.
Jeg vet at du er der. Du vet at jeg er her. Vi vet begge at muligheten er absolutt til stede for at vi aldri treffes. Kanskje du aldri vil smile mot meg og jeg vil aldri kjenne smilet ditt som varmer. Jeg vil kanskje aldri oppleve å se solnedgangen på en strand langt vekk sammen med deg. Kjenne sanden og din brennende hud mot min. Det kan være at du aldri vil åpne øynene dine og beundre meg der jeg fortsatt sover med hodet på den benhvite puten ved siden av deg. Du vil kanskje aldri tenke at det lyset som faller inn igjennom vinduet gjør at det blonde håret mitt skinner mot deg. Jeg vil kanskje aldri late som jeg sover, selv om jeg er våken fordi jeg vet at du ligger tett inntil meg og ser på meg. Som om du aldri vil vike blikket ditt fra meg. Alt dette er kanskje. Jeg kan ikke bestemme at vi skal møtes- ei heller kan du.

I drømmene mine er alt annerledes, for der er du. Solen har nettopp forsvunnet ned i den uendelige horisonten og etterlatt seg himmelen rosa over oss. Vi har lekt i vannet og jeg må svelge brennende sandkorn om, og om igjen nedover halsen. Det gjør meg ikke noe, for du er jo der med meg.
Det er kveld, og langt vekk hører vi bølgene bruse og skumme. Vi vet ikke om vi er alene eller om det er flere mennesker rundt oss. For det eneste vi ser er hverandre. Og vi vet at vi er skapt for hverandre. Om jeg svelger et sandkorn, vet jeg at du kan føle det. Så du svelger det for meg.
Jeg drømmer. Om deg. Men, drøm er ikke virkelighet. Virkeligheten er en helt annen sak.