Brevann

Brevann.
Jeg ser snø, overalt hvor jeg ser er det hvitt. Det siste jeg husker er en bresprekk, med klart vann som glitret mot meg. Det er her jeg ligger nå. Vannet har trukket seg inn igjennom huden min og lungene mine er fulle. Ikke av luft, men av snø. Jeg vet de snart vil klappe sammen, at det ikke finnes mer pust eller liv igjen av meg når jeg blir funnet. Om jeg blir det.
Igjen ser jeg for meg scenen jeg nettopp har opplevd i all sin prakt. De evige snømassene, de høyreiste fjellene som lyste hvitt opp mot himmelen som var blå. Solen som skinte og kastet glans over den allerede eventyrlige utsikten.
Det siste jeg tenker er at brevannet er så klart, så blått, så gjennomsiktig og rent. Og jeg? Jeg er lykkelig.