Stjerneskudd
Fant igjen denne novellen som jeg skrev en gang på Gymnaset, ENJOY!!
Hun ville så inderlig gjerne se ham, og helst med en gang , hun ville ta på han, klemme ham og kjenne silkepusten hans mot kinnet. Men hun var nødt til å vente til kvelden, hun gledet seg slik, kjente det boblet fra tærne og opp til munnen, som formet seg til et smil. Hun gledet seg til å hente ham på flyet og ta han med ut på stranden , som de alltid gjorde når hankom tilbake fra reisene sine. Alltid dro de ut dit, uansett hvor sent eller tidlig det måtte være. Det var dit de dro. DE to. Og sånn skulle det alltid være. Det var de skjønt enige om. Hun trekker pusten dypt inn, lukker øynene og tenker seg tilbake til sommeren de møttes. Hvordan hun kveld etter kveld , etter de hadde tilbragt dagene og ettermiddagene sammen, hadde små løpt oppover grusveien mot hytta. Kjent steinene som brant under de brune bare fotbladene. Hvordan hver stein skjærte seg innunder huden. Hvordan hun ikke hadde brydd seg om det, at hun hadde ligget på det gule rommet, på sommerhytta og sett ut av tak vinduet hver eneste natt . Telt stjernene , prøvd å sove , straks funnet ut at det var umulig. For uansett var det bare stjerner hun så, stjerner som med hennes viljekraft dannet hans navn på den silkesvarte himmelen over henne. Hun husket den natten hvor de begge hadde ligget på svalbergene, bølgende hadde slått mot de med jevne mellomrom, de hadde bare leddd, ledd mens isblå bølger skummet om de. De hadde snakket om døden, og han hadde sagt at han håpet han kunne bli til en vakker stjerne . At han kunne få lov til å lyse opp himmelen, at alle han kjente kunne titte opp dit når savnet ble for stort, og dermed følt at han fortsatt var der alikevel. Sammen med de, selv om de ikke kunne ta på han ville de føle hans nærhet og høre latteren hans. Hun hadde grått noen salte varme tårer nedover kinnet, og ment at det var noe av det vakreste hun hadde hørt. Og det syntes hun fortsatt. For denne jenta var så inderlig forelsket og elsket sin kjæreste mer enn noe annet. Fem år etter den fantastiske sommeren, hvor havet hadde vært blåere og mer krystall klart enn noen gang. Solen hadde skint hver dag og kjærligheten hadde boblet. Noe den fortsatt gjorde, og ekstra mye boblet og skummet det i magen hennes de dagene han var borte fra henne. Da føltes den siste dagen som en evighet, en evighet uten sol eller stjerner. bare store lodne hvite bomullskyer. Og en tid som tilsynelatende stod stille. Hun husket sommerene sammen, badende , glade og ikke minst grenseløst forelsket. Hun smilte så bredt at at alle de hvite tennene hennes kom til syne, og de flaske grønne øynene hennes nærmest ble til to glitrende smaragder. Enda en stund til han kommer til å stå lysende fremfor henne.
Hun dusjet , stelte seg, fant frem den hvite sommerkjolen, strøk den omhyggelig, hver eneste linje i stoffet ble visket ut av hennes bevegelser. Hun så seg i speilet, møtte sine egne øyne, smilte et forsiktig smil. Hvitt stoff flagret om den brune kroppen , blondt hår omkranset ansiktet hennes og bølget nedover ryggen. Hun forsikret seg om at den lille esken fra fra gullsmeden lå trygt i vesken. Noe den gjorde, så smilte hun til seg selv en siste gang før hun forsvant ut døren, hun sluttet ikke smile , denne kvelden kom til å bli helt spesiell. Kvelden kom til å bli husket så lenge hun levde. Den kom til å skinne som en funklende stjerne, som en påminnelse om hvor deilig livet kunne være...Kvelden skulle forsegles og aldri bli åpnet. Bare ligge der som en stor hemmelighet langt inne i hjertet. Som en kveld fylt med stjerner.
Hun stod tett inntill han, av pusten hans luktet det kanel, i øynene hans speilte havet seg, bølgende bruste om beina deres, sanden var kald. Hun hadde smilt og ledd og vært så inderlig levende denne kvelden, så stod de der, silkepust mot silkepust, havet, stranden , himmelen. Hun kjente de glatte ringene i hånden, hvordan de var perfekt slipt , hun kunne ikke vente mer.
-Jeg har tenkt litt. Sa hun ut i natten. Ansiktet hans forandret seg.
-Jeg og. Sa han så.
-Jeg har tenkt på oss.
Hun nikket og smilte og og øynene skinte og havet bruste.
-Det går ikke lenger, det er slutt. Ordene hans smalt i hodet, ikke en gang den kraftige brusingen fra bølgene kunne viske vekk ordene hans. Hun glapp ringene ut av hånden, de sank ned i sanden, bølgene kom på nytt innover mot dem, tok de med seg og forsvant ut i det åpne havet på nytt. Hun stod helt stille, så opp mot silkehimmelen, der et sjerneskudd fløy over henne, før det lyste opp hele himmelen og forsvant i horisonten...
Jeg elsker å skrive, og denne novellen skrev jeg når jeg var ca 16. jeg gikk i alle fall på gymnaset. Jeg synes den er litt søt jeg! Og det er jo dere også- derfor deler jeg den med dere!
Ha en fin uke.
Mari
No comments:
Post a Comment