Love sails. Away.

Det er slik det føles- det er en sannhet. For meg. Og om jeg mener det er slik, så er det om ikke annet enn sannhet for meg. Alene går jeg hvileløs rundt. Sanden jeg går i er kald. Den er kald fordi det er høst. Bølgene slår innover land, og over meg glir himmelen over fra å være mørkeblå til svart. Månen henger der oppe og det samme gjør stjernene. Jeg kan ikke deres navn, jeg bryr meg heller ikke. For meg fremstår det som et tilfeldig dryss. Som om noen har strødd stjernene over det silkesvarte teppe som man strør kanel over grøten.

Jeg fortsetter å gå frem og tilbake langs strandlinjen, bølgene visker ut sporene etter meg, og dette gjør meg frustrert. For om sporene mine blir borte, så vil ingen kunne se at jeg har vært her. Jeg. Har. Vært. her. Jeg trekker meg litt lenger opp over fra sjøen, slik at sporene kan forbli der, i den kjølige sanden. Jeg vil at alle skal se de. Jeg vil at de skal se meg. Men hvem bryr seg egentlig om meg, om mine følelser eller tanker. Hvem bryr seg egentlig om annet utover seg selv og de menneskene som svermer rundt dem i deres solsystem? Ingen! Ikke engang jeg bryr meg om det. Jeg bryr meg kun om meg selv, og hvilke fotspor jeg etterlater meg i sanden.
Under den dystre himmelen som sier at det snart er vinter- så kommer en tanke til meg. En tanke som fremstår annerledes fra alle andres tanker. Som er så mye mer genuin og ekte enn andres. Jeg tenker at alle burde bry seg om meg. Alle burde se meg, for den jeg er. Jeg er helt alene, det er ingen sammen med meg. Jeg ser ikke på stjernene, jeg vet allikevel at de er der. Jeg ser ikke mot sjøen, jeg hører derimot bølgene som evinnelig slår mot meg. Nærmere og nærmere kommer de, og til slutt har de igjen klart å ta med seg mine spor ut i intet. Ut i vannet som jeg antar er kaldt. Jeg forbanner sjøen, forbanner dets krefter som ikke lar noe av meg få være igjen. Som ikke lar mine avtrykk bli. Jeg vil etterlate meg noe. Et fotspor i sanden, kan ikke være for mye forlangt etter og levd i 27 år. Er ikke det et nokså beskjedent ønske? Jeg mener da bestemt at jeg har vært et helt ok menneske.
Dette har uansett ingen mening nå. Jeg tar av meg skoene, og går barbeint mot vannet. Bølgene skummer om føttene mine og jeg kjenner at det er kaldt. Kaldere enn jeg trodde. Flott. Jeg svømmer utover, dukker hodet under og begynner å telle. Etter hvert faller jeg ut, og jeg begynner å bli svimmel, jeg kjenner at lungene fylles med vann og det smaker salt.
Langt, langt der oppe kan jeg skimte de funklende stjernene.
Det er et vakkert syn, i alt mørke.